Ny tid for gammel kirke
Tradisjoner veier tungt i Den norske kirke, og frem til 2020 har ønsket om å bevare den personlige kontakten med menigheten veid tyngre enn behovet for å ta i bruk ny teknologi for å nå ut med budskapet. Noen interne krefter har kanskje følt at det har vært unødvendig konservativt, men tanken har vært at folkekirken skal være i direkte kontakt med folket. Det er forståelig, og har i stor grad vært fullt mulig. Frem til pandemien endret alt.
Årsaken til at kirken tilsynelatende har hengt etter har ikke først og fremst vært motvilje mot ny teknologi eller tung teologi. Kirken har lang erfaring med å benytte seg av teknologi som gjør gudstjenestene mer tilgjengelig for de fremmøtte, men har i stor grad lent seg på NRks TV-sendte gudstjenester fra forskjellige kirker når de skal nå ut til flokken via skjerm. Det har vært en løsning de har vært komfortable med, og rent teknisk har de ikke vært nødt til å involvere seg så lenge statskanalen har stått for distribusjonen. De har en stund registrert og akseptert at begravelsesbyråer har formidlet forrettelser fra kirkerommet via internett, men også dette har vært utenfor deres regi, og dermed noe de ikke har hatt direkte befatning med.
Nye muligheter og utfordringer
Henrik Guii-Larsen er rådgiver for ungdom og kommunikasjon i Tunsberg Bispedømmeråd, og har opplevd en av de største endringen i Den norske kirke i moderne tid. Han tror utvilsomt at selv om endringen ble tvunget frem av ytre faktorer, har den likevel kommet for å bli. - Vi merker at det har vært stor vilje til omstilling i løpet av 2020, forteller Guii-Larsen, og viser til interne spørreundersøkelser de har foretatt. Mer enn 80 prosent av de spurte sier seg positive i forskjellig grad til å jobbe med digital formidling av kirkens budskap. Det har i stor grad vært opp til menighetene selv å organisere og gjennomføring strømming av gudstjenester, så erfaringene har vært varierte, og forkunnskapen like så. Men i det aller fleste tilfellene har det vært overkommelig. - De forskjellige menighetene har hatt forskjellige behov når det kommer til utstyr. Noen har hatt en del allerede, og dermed også hatt mindre behov for veiledning i nyanskaffelser og bruk, forklarer Guii-Larsen. Han legger til at andre også har startet mer på bar bakke, og i de tilfellene har han fungert som teknisk support og kommunikasjonsrådgiver.
Henrik Guii-Larsen er rådgiver for ungdom og kommunikasjon i Tunsberg Bispedømmeråd, og svært engasjert i bruk av ny teknologi i kirkens arbeid
Selv har han bakgrunn som lektor, men har jobbet mye med film og trosopplæring, og i forbindelse med Soul Children. Sistnevnte er er et populærmusikalsk koralternativ for barn og unge, og forbindelse med dette har Henrik Guii-Larsen fått brynet sin kompetanse som visuell formidler. - Det har vært interessant og lærerikt og få mulighet til å kombinere min pedagogiske bakgrunn med filminteresse og kommunikasjon i mitt arbeid i kirken, forteller han.
Forskjellige behov, forskjellige utgangspunkt
I omstillingen har det ikke vært fritt for at mange menigheter har hatt behov for oppgradering, og de forskjellige bispedømmene har hatt forskjellige strategier for å imøtekomme menighetens ønsker og behov. Mens det noen steder har vært kjøpt inn strømmepakker sentralt har Tunsberg Bispedømme valgt å fordele midler slik at den enkelt meninghet kan anskaffe selv det de trenge etter egne behov og preferanser. - Det har vært nødvendig for noen å skaffe større pakker, inkludert lyd, lys og kamera, i tillegg til utstyr for distribusjon av signalene, mens andre har hatt noe av dette allerede, sier Guii-Larsen. Videre forteller han at de også har lagt mye vekt på å formidle at utstyret bare en en liten del av oppgaven. Det er innholdet og hva som formidles som er viktig. Og det å få ut dette budskapet, uten å samtidig skape et for stort prestasjonspress på brukerne er en øvelse i balansekunst. - Vi er opptatt av at det skal være god teknisk kvalitet på det vi formidler, men samtidig skal våre ansatte og andre involverte føle seg trygge på at det de gjør er bra nok, forklarer Guii-Larsen. Han understreker viktigheten av at ingen må føle at terskelen for å bruke strømmeutstyr blir så høy at de heller avstår fra å bruke det. - Jeg liker å kalle det vi i kirken driver med for "relasjonsbasert" bruk av teknologi, sier han, og fortsetter med å forklare hvordan målet er at hver menighet skal skape seg sine digitale rom, der møte med prest gjennom skjermen skal virke mest mulig likt og personlig som i kirkerommet. Det vil nødvendigvis aldri bli helt det samme, men for de som ikke har mulighet til å møte personlig i kirken på søndager er det en oppgradering å se den presten man allerede har en relasjon til på skjermen, enn alternativet som er NRKs sendinger. - Selv om NRK alltid vil overgå kirkens egne produksjoner, både teknisk og kommunikativt, er det for de flest mer fremmed å se en gudstjeneste forrettet av en tilfeldig geistlig, og lokal strømming vil gjør mottakeren mer personlig engasjert og mulig også beveget.
Det har også vært en prosess med opplæring av kirkens personale i bruk av utstyr, og generell veiledning. Dette har naturlig nok ikke latt seg løse med fysiske sammenkomster, men hva er vel mer naturlig enn å lære bort strømming gjennom webinarer og digital en-til-en veiledning. - Nivået på kompetansen har som nevnt vært varierende, så vi har både hatt felles samlinger, instruksjonsvideoer og oppfølging enkeltvis for de som har ønsket det, sier Guii-Larsen. Det har samtidig vært en fin måte å gjøre brukerne komfortable med å jobbe med det utstyret og den kommunikasjonsmåten de lærer om.
Et digitalt løft
Uten at Guii-Larsen har offisielle tall å vise til, har han likevel indikasjoner som viser at rekkevidden har blitt større etter at kirken startet med strømming. - De fleste ønsker nok helst å ta imot budskapet i kirkerommet, men vi ser at vi totalt sett når flere digitalt enn vi gjorde tidligere, da det kun var personlig oppmøte som gjaldt, forteller han. Andre kirkesamfunn, særlig de frikirkelige, har i lang tid benyttet TV, og senere internett, for å nå frem til sin målgruppe, mens Den norske kirke har holdt igjen denne praksisen. Det er ingenting som tyder på at det vil bli en komplett overgang til digitale formidling av all kirkelig aktivitet i fremtiden. Kirken vil fortsatt ønske folk inn på benkene, men erfaringene som 2020 har kommet med har vist at det heller ikke er så farlig å skulle også være tilstede digitalt.
Guii-Larsen har ikke lagt føringer for hvilket typen utstyr de forskjellige menighetene skal skaffe seg, eller hvor de gjør det, men han har selvsagt noen preferanser selv. - Jeg er veldig glad i Rødes mikrofoner, og anbefaler også mygger når det er praktisk. Kamera behøver ikke være veldig avansert, og mange kan komme langt med DSLR, som de da også kan bruke til vanlig fotografering. For strømming finnes flere gode alternativer, gjerne koblet til en PC eller mac. Det er jo også mye software som ikke koster å bruke, som løser de utfordringene våre menigheter blir stilt ovenfor, utdyper han.
Teknologi ikke noe nytt for kirken
Jan Terje Christoffersen er sokneprest i Tønsberg, og har i flere år vært opptatt av hvordan kirken kommunisere, og av hvilke hjelpemidler de nytter seg. Han er uttalt teknologipositiv, og vektlegger at det i seg selv ikke er hverken kontroversielt eller spesielt innen Den norske kirke, men han har også behov for å forklare på hvilket grunnlag kirken tilsynelatende motsetter seg bruk av ny teknologi i kirkerommet. - For oss som opptrer i kirkerommet, og for de som hører på oss, er den menneskelige faktoren noe av det viktigste, forteller Christoffersen. Han forklarere videre at budskapet alene ikke er nok, men også hvordan det budbringes. Derfor, forklarer han, ser kirken helst at alt som formidles i kirkerommet gjøres av levende mennesker. Bare unntaksvis i begravelser spiller de opptak av musikk, om de pårørende har veldig sterkt ønske om dette. - Jeg har forståelse for at dette virker både firkantet og gammeldags, men det handler altså ikke om motvilje, men om at formidlingen er en del av relasjonen mellom prest og tilhørere. Christoffersen fortsetter med å beskrive hvordan selv feiluttalelser bidrar til å gjøre opplevelsen nærmere, varmer og mer ekte, selv om han også gjerne vil unngå feil, som alle andre.
Han har vært med i undersøkelser der de har forsøkt å bruke teknologi på forskjellige måte i forbindelse med gudstjenester, og viser til forsøk med bruk av lerret som også formidlet teksten til de med nedsatt hørsel. - De vi registrerte i etterkant var at budskapet druknet i teknologien, både hos de som hørte godt og de som hørte dårlig, forteller Christoffersen. Ordenen på lerretet ble rett og slett forstyrrende, og tilførte lite, Skjedde det i tillegg feil ved utstyret var dette ekstra ille, for det ble ikke oppfattet som annet enn irriterende og forstyrrende.
Jan Terje Christoffersen er sokneprest i Tønsberg, og har gjennom et langt virket brukt mye teknologi i kirkerommet, men også reflektert mye over nytteverdien og hensikten med teknologi og kirkens oppdrag.
Kirkerommet er allerede ganske rikt utsmykket med sanseinntrykk, og det er en viss frykt for at flere inntrykk virker mot sin hensikt. - Men kirkerommet brukes på flere måter, i mange sammenhenger, og jeg har selv vært med å vise film i kirken, sier Christoffersen. Opplevelsen ble gjort i for å sammenlikne med opplevelsen av film i kinosal, og konklusjonen var at kirkerommet ga en ekstra dimensjon. Christoffersen avslutter med å legge til at han likevel ser mange positive muligheter når det kommer til hvordan kirken kan bruke teknologi, både i sine lokaler og gjennom strømming, men er opptatt av at folk skal forstå at grunnen til at de kanskje virker noe umoderne i sin tilnærming ikke handler om hvorvidt de er oppdatert, men heller at de ønsker å være nærmest mulig menneskene som oppsøker kirken.
Kirkens inntreden på internett har kanskje tatt noe lenger tid enn i resten av samfunnet, men de vil gjerne at nye skritt skal tas til riktig tid, i riktig retning og i rett tempo. Det handler ikke om teknologifrykt, men om rett bruk av ny teknologi. Likevel kan en slå fast at strømming har kommet for å bli i Den norske kirke.
