Antipode - Film i et internasjonalt landskap

Det viktigste for Antipode er å fortelle historier som beveger, skaper nysgjerrighet og opplyser. For å innfri er det flere ting som skal klaffe, men blant det viktigste er tilgang og relevans. Relevant for de selv, som filmskapere men også relevant for de som skal se filmen.

Fransk-britiske Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning, hvis navn avslører hans norske opphav, legger vekt på å skrive og produsere kreative dokumentarer for et internasjonalt publikum. Ikke at de overser Norge som marked, men verden er stor og det er mange historier å fortelle, og et stort, bredt publikum som er sultne på vakre og virkelige fortellinger. De vektlegger å lage dokumentarer, men går ikke av veien for å produsere fiksjon unntaksvis.

Sammen har de laget flere filmer som de har stått bak i sin helhet, men også fungert som co-produsenter for andres produksjoner. - Det å bidra til andres produksjoner trigger kanskje ikke den kreative delen av å være filmskaper, men det er en måte å hjelpe andre frem, gjøre en gjentjeneste og skape nettverk, særlig om man jobber i et internasjonalt felt, forklarer Rønning.

Sten på sten

Å lage film er en trinnvis prosess der man må ta prosjektet i etapper, litt som en stafett. Veien fra idé til ferdig produkt er noen ganger uoversiktlig, men med tiden har Antipode lært seg å stake ut en retning som gjør at de får realisert sine idéer og sitt potensiale. - Vi har, etter å ha prøvd oss frem, funnet en måte å jobbe på som gjør at vi etterhvert kan få laget de filmene vi vil gjøre, kan Rønning fortelle. Når det kommer til stykke handler det om å finne en måte å kombinere de kreative og praktiske prosessene. Substans og finans må møtes, for at prosjektet skal lykkes. Og så må man passe på å velge de riktige idéene.

Bård Kjøge Rønning er 50% av Antipode.

Da Antipode startet handlet det om å få noen til å tro litt på dem. Det begynte med at de fikk støtte fra Kulturrådet, Viken Filmsenter og Fritt Ord da de lagde sin første film, "Den siste bohem". Nøkkelen til å få realisert et filmprosjekt handler om å få noen til å tro nok på idéen slik at man kan starte utviklingsprosessen. Men det er også bare starten. Veien fra idé, via manus, research og forarbeid, gjennom produksjon, etterarbeid og markedsføring til distribusjon er lang.

Planlegge for et ferdig resultat

Å vite hva slags film man vil lage er avgjørende for hvor den vil finne sitt publikum. Det er for dokumentarer, som fiksjon, en øvelse i å veie det kommersielle opp mot det kunstneriske. Og selvfølgelig grader av kombinasjoner for disse. I kommersiell forstand snakker man om hvilke TV-stasjoner som kan tenkes å ville kjøpe inn produksjonen til distribusjon på sine flater, mens filmer med et mer kunstnerisk uttrykk gjerne har sitt marked på festivaler i inn- og utland. Disse to tingene utelukker ikke hverandre, nødvendigvis, men det er likevel avgjørende å ha en tanke og en plan for dette allerede når man setter i gang.

Om man har ambisjoner om å få vist sin film utenfor landets grenser er det viktig å velge en vinkling som er universell, også, og kanskje spesielt om historien tar utgangspunkt i det norske. Hvor overførbart er historien til andre?

Tilgang er alt

Når man har et tema man vil lage film om, må man forsikre seg om at man har best mulig tilgang til de kildene, eller intervjuobjektene man vil skal fortelle sin historie. Det er en vrien øvelse å skulle produsere en dokumentar om ikke den eller de man behandler i sin fortelling ikke er villig til å gi av seg selv, eventuelt relevante kilder. Det finnes selvfølgelig teoretiske muligheter for at det skulle la seg gjøre, men man gjør i så tilfelle ikke jobben enkel for seg selv, og mest sannsynlig legger man bare en plan for å mislykkes. Å kunne vise til at man har riktig og god tilgang er også avgjørende for om man får videre midler til produksjon når man er klar for å ta prosjektet til neste fase. I tillegg er det viktig å ha i bakhodet at prosjektet skal være praktisk gjennomførbart, eller om det er hensiktsmessig å gjennomføre prosjektet på den måten man har tenkt.

Planleggingsfasene er ikke nødvendigvis en rent teoretisk øvelse. Faktisk anbefales det at man i denne delen av prosessen gjør mye av grunnarbeidet med å filme intervjuer og klipp som man senere bruker til å lage en visuell presentasjon som tar høyde for både stemning og innhold, til bruk i den videre finansieringsprosessen. Hvor mye man skal produsere i utviklingsfasen vil variere fra prosjekt til prosjekt, og ofte kan det være hensiktsmessig å dele hele utviklingsperioden i to faser.

Litt avhengig av hvordan man legger opp utviklingsfasen, vil man i sluttenden av denne prosessen sitte igjen med et utkast som har som mål å vise i stor grad hva slags film man ønsker å lage. Det handler mye om stemning. For øyeblikket jobber Antipode med en dokumentar der omtrent 70 prosent av produksjonen er fullført i det de står i slutten av utviklingsfasen. Måten de har jobbet på er å klippe dokumentaren til slik de tenker at den kan vises frem, for så å la et testpublikum komme med tilbakemeldinger på hva som fungerer, det som ikke helt treffer og kanskje viktigst, hva som mangler.

I denne produksjonen har de vært avhengig av å jobbe opp tillit til intervjuobjektene, noe som i for seg har vært uproblematisk, men som like fullt har ført til at de frem til nå ikke har kommet helt under huden på dem, på en slik måte de ønsker. Dette blir dermed neste steg når produksjonen skal sluttføres, og med en solid og troverdig skisse, som ligger ganske tett opp til det ønskede sluttresultatet, ligger de godt an i forhold til å fullføre. - Det handler om at intervjuobjektene skal stole på at vi fremstiller dem rettferdig, og med en tydelig skisse som viser vår intensjon, føler vi at muligheten for at de vil åpne seg og videre vise seg fra sin mer personlige side er stor, forteller Rønning.

En annen fordel med å ha en ganske ferdig skisse i denne delen av prosessen er at man har noe ganske konkret å vise frem til potensielle visningsplattformer. Det igjen gjør at man kan inngå intensjonsavtaler, som gjør det enklere å skaffe finanser til å sluttføre prosjektet. Det er lett å tro at man med 70 prosent filmet materialet har kommet langt, men i sannheten er det et godt stykke frem til mål fortsatt.

Fullførelsen

Når man setter i produksjonsfasen har man fått den nødvendige finansiering på plass, for Antipodes del skjer det vanligst gjennom offentlige tilskudd, eventuelt fra private fond, men det finnes flere muligheter. Har man gjort en distribusjonsavtale med et TV-selskap kan man regne med at de bidrar økonomisk til produksjonen.

Nå er det tid for å fullføre filmen, med alle de klipp som mangler, enten det er snakk om intervjuer eller stemningsklipp der man kanskje har brukt proxymateriale i sitt skissearbeid. Det er også nå man gjerne tar avgjørelser knyttet til musikk og lydbilde generelt. Deretter kommer klipp, grafikk og endelig ferdigstilling av filmen.

La verden vite om prosjektet

Man vil jo at folk skal vite om prosjektet allerede før det er realisert, så markedsføringen kan man begynne med så tidlig som mulig, så lenge det ikke går på bekostning av andre viktige ting. Og viktigst av disse er kanskje dette med tilgang. Det er lurt å tenke seg om, hvor høyt man snakker om filmen sin, om det kan føre til at de man har involvert trekker seg, men utover det er det ingenting i veien for at man går tidlig ut, så folk er forberedt når filmen endelig skal vises. Også i denne delen av prosessen er det fornuftig å målrette markedstiltakene mot de man ønsker skal se filmen. Vær tidlig ute med å se deg ut hvilke festivaler som man ønsker skal plukke den opp, og hold de gjerne underrettet underveis.

Veien ut til publikum

Det er først når man har en ferdig film at man har noe å distribuere, så det er naturlig å tenke at dette er siste ledd i prosessen, men i virkeligheten bør man være så tidlig ute som mulig ute med å ha en plan for distribusjon. Og jo tidligere man har en intensjonsavtale på plass, der det er relevant, jo bedre er det. Derfor kan det være lurt å samarbeide med en distributør på et tidlig tidspunkt, om det er mulig, men uansett bør man legge en plan for distribusjon allerede før man søker støtte til utvikling. Det vil også gjøre søknaden bedre, og gjøre det mer sannsynlig at man får tilskudd.

Når man setter i gang et filmprosjekt er det viktig at man legger en plan for hver etappe, slik at det fremstår som mest mulig realistisk og gjennomførbart. Ikke bare for å tilfredsstille krav i søknadsprosessen, men også for å gjøre en selv motivert og produktiv. Det er viktig å vite hvor man skal, så man har et mål å jobbe mot. Det gjør det mer sannsynlig at man får et godt resultat, og en film folk vil se.